Hva du vil se...

Dette Cruise Loch Ness-fartøyet er en spesialtilpasset turistbåt bygget i samsvar med britiske Maritime and Coastguard Agency-forskrifter.

For deres egen komfort og sikkerhet ber vi dere om å lytte til følgende sikkerhetsgjennomgang.

I tilfelle av en nødsituasjon, lytt nøye til instruksene gitt over fartøyets høyttaleranlegg og følg mannskapets anvisninger.

Redningsvester oppbevares under setene i salongen og i merkede kasser på nedre bakdekk og øvre dekk. Instruksene er oppslått i salongen og i styrehusets vindu. Mannskapet vil assistere ved behov.

Redningsflåter er lokalisert på øvre bakdekk. Disse foldes ut enten automatisk eller manuelt, og mannskapet vil gi veiledning og hjelpe dere med å gå om bord. Kapteinen ber alle passasjer med barn om å være oppmerksomme på at løping ikke er tillatt om bord, og at barn til enhver tid må være sammen med en voksen.

Vennligst bruk søppelkassene rundt omkring på fartøyet, og kast aldri avfall over bord. Hele Cruise Loch Nessfartøyet er en RØYKFRI sone, så røyking er ikke tillatt noe sted om bord.

Vi har en bar på nedre dekk med et godt utvalg av øl, suvenirer og selvsagt maltwhisky.

Det er dametoalett på styrbord (høyre) side og herretoalett på babord (venstre) side.

For ytterligere hjelp eller informasjon, ta gjerne kontakt med en av mannskapet.

Så, sett dere til rette, slapp av og nyt fantastiske Loch Ness i Skottlands Great Glen … men vær så snill å ikke mate sjøormene!

Loch Ness er del av Skottlands Great Glen, en geologisk forkastning som løper fra Nordsjøens bunn i nordøst til Atlanterhavsryggens kant i sørvest. Den deler Skottland i to.

Det skotske høylandet består av bergarter som ble til i varme tropiske havområder langt sør for ekvator for over fem hundre millioner år siden. For rundt fire hundre millioner år siden kolliderte det nord-amerikanske kontinentet med det europeiske, og en enorm fjellkjede ble skapt. Denne er kjent som den kaledonske fjellkjede. Tjue millioner år senere ble Great Glenforkastningen dannet, og fjellene nord for innsjøen flyttet seg 65 engelske mil (100 km) sørvest og skapte en enorm dal.

Til slutt gled Nord-Amerika bort og Atlanterhavet åpnet seg. Da kontinentene flyttet seg til nordlige breddegrader, gjorde de store istidene at våre enorme taggete fjell ble erodert til stumpene dere ser på hver side i løpet av seilingen i dag.

Da siste istid tok slutt, for ca. tolv tusen år siden, ble Loch Ness fylt med ferskvann og tok den formen dere ser i dag. Det kom trær og annen vegetasjon, men det meste ble kuttet ned i løpet av middelalderen for å produsere trekull til smelting. Derfor består furuskogene som dere ser her i dag stort av sett innførte arter som lerk, douglasgran, sitkagran og vanlig gran – og selv noen sequoia.

Vår eneste naturlig hjemmehørende furu, pinus sylvestris, er mest vanlig i naturreservater som Glen Affric. Torvmyrer farger regnvannet, og det er dette som gjør at vannet i innsjøen virker så mørkt.

Innsjøen er ca. 23 engelske mil lang, gjennomsnittlig 1 engelsk mil bred og 754 fot dyp. Det er 35 kilometer lang, 1,5 kilometer bred og 230 meter dyp. Loch Ness har plass til tre ganger jordens befolkning, og den inneholder mer vann enn samtlige innsjøer, elver og reservoarer i England og Wales kombinert – inkludert hele Englands Lake District.

Så … det er mer enn plass nok til å skjule noen hemmeligheter.

Hvorvidt fenomenene observert på overflaten kan være Nessie er en debatt som vil fortsette, og det er mange teorier rundt emnet. Så, la oss ta for oss historien om sjøuhyret i Loch Ness og se om den gir oss noen svar. Den første som påstod å ha sett et mystisk vesen i innsjøen var St. Columba i 565 e.Kr. Han var en skotsk/irsk misjonær som forkynte kristendom blant pikterne som levde i området.

Historien var sannsynligvis kun en lignelse for å vise makten til den kristne kirken. Observasjoner av en stor fisk ble tidvis nevnt på 1800-tallet og tidlig på 1900- tallet, men i 1933 eksploderte plutselig historien verden over med en serie av fotografier. Det mest berømte bildet – det med en grasiøs nakke som stikker ut av vannet – viste seg å være falskt, men det vil alltid være det mest ikoniske bildet av sjøormen i Loch Ness.

Forskning har vist at dyr med lang nakke ikke kan leve i det kalde vannet på grunn av temperaturen og manglende matforsyning.

Noen observasjoner vil være feiltakelser, dykkende fugler eller selv rene oppdiktninger. De fleste er av én enkelt pukkel, og dette kan være store levende vesener. Søk med sonar har bekrefter sterke ekko på dypt vann – der ikke-luftpustende fisk holder til. Dessverre har de fleste bevisene vært feiltakelser, forfalskninger eller vanskelige å tyde

En teori er at stør kan ha blitt sluppet ut i elvesystemet, og de kan som kjent leve i århundrer og vokse til enorme størrelser. Verdensrekorden er 8,3 meter og over 240 år gammel. Den er kanskje ikke et særlig romantisk sjøuhyre, men den er i det minste et ekte vesen

Etter St. Columbas forsøk på å omvende de nordlige pikterne til kristendommen, vekslet området mellom hedensk og kristen tro helt til St. Cumin besøkte dalen på 600-tallet. Han fortsatte St. Columbas arbeid, og etablerte kristendommen i hele denne delen av høylandet.

En kirke ble bygget her, og landsbyen ble kjent som Cille Chuimein – som betyr Cumins kirke. Stedet går fortsatt under dette navnet lokalt, og den lokale skolen heter Kilcumen Academy. Etter jakobittenes opprør i 1715 (jakobittene støttet det katolske Stuartmonarkiet), bygget general George Wade et nettverk av veier med Cille Chuimein som midtpunkt.

Han bygget også en ny befestning som han ga navnet Fort Augustus til ære for William Augustus, hertugen av Cumberland – favorittsønnen til kong Georg II. Så snart fortet stod ferdig, ble Fort Augustus det engelske navnet på landsbyen. Fortet var et enormt og solid byggverk, med fire godt bemannede bastioner på hvert hjørne. En stor militærtropp var utplassert her.

Det siste jakobittopprøret fant sted i 1745, og fortet ble overlatt til de jakobittiske styrkene som hadde gjort store skader med sin kanonild. Jakobittene ble slått tilbake i 1746, og hertugen av Cumberland (mannen som fortet var oppkalt etter) bestemte seg for å bruke det som sitt hovedkvarter – men det var ubrukelig. Cumberland var rasende over ødeleggelsene, og satte i gang en serie med grusomme ugjerninger mot folket i høylandet. Etter 1745 ble fortet aldri gjenreist, og ble overtatt av Lord Lovat som kjøpte det av staten og renoverte én bygning til bruk som jaktslott. I 1878 ga han eiendommen til benediktinermunker som bygget klosteret i tilknytning til befestningens fundamenter og gjenværende bygninger.

Munkene drev det som en internatskole til 1993 og som besøkssenter til 1998. På den tiden var dette den største private turistattraksjonen i Skottland. I dag er disse vakre bygningene omgjort til leiligheter, og er ikke lenger åpne for besøkende.

Gorries virkelige navn var Alexander MacDonald, en notorisk storfetyv. Han brukte grotten som skjulested.

Etter å ha overlevd slaget om Culloden bestemte han seg for å drepe rødjakkenes hærfører, hertugen av Cumberland, som hevn for den harde medfarten hans klansfeller hadde fått under slaget.

Han la seg til i skråningen, og så en mulighet da hertugen og troppene hans kom forbi. Gorries muskedunder var full av hagl og spiker. Han lå i skjul og ventet til hertugen var innenfor skuddvidde.

Uheldigvis for Gorrie så var det et dårlig skudd, og han bommet. Han tok umiddelbart beina fatt og flyktet tilbake til grotten, forfulgt av rødjakkesoldatene som mistet ham av syne i lyngen.

Konen hans og andre i landsbyen brakte ham mat og andre forsyninger, og han klarte å holde seg skjult i grotten i flere måneder. Til slutt ga rødjakkene opp jakten, og legenden sier ikke noe om skjebnen til denne mannen som unnslapp Cumberlands vrede.

Sonar er vårt eneste effektive verktøy for undervannssøk. Systemet sender pulserende lydbølger som, når de treffer noe i vannet, reflekteres tilbake og kan deretter tolkes.

Det er spesielt effektivt til å oppdage objekter som har annen tetthet enn vann. Innsjøens vegger reflekterer sterke signaler da disse er av stein, mens mudderbunnen gir svakere retursignal.

Luft reflekteres svært sterkt, mens kjøtt har nesten samme tetthet som vann og reflekteres svakt. Når man søker etter dyr med sonar, er det lungene i et pattedyr eller krypdyr, eller svømmeblæren i en fisk, som gir best retursignal.

Det er ikke mulig å fastsette størrelsen av et objekt ved hjelp av sonar, kun en styrke. Du tenker kanskje at de to er det samme, men det er ikke tilfelle. For eksempel vil en mann som svømmer gjennom lydbølgen med et pusteapparat reflektere veldig sterkt, men det er luften i masken og drakten hans som i hovedsak gir disse retursignalene.

Da Operation Deepscan i 1987 registrerte tre svært sterke retursignaler, var det ikke mulig å angi størrelsen fordi forskjellige dyr har varierende refleksjonsstyrke. En ål, for eksempel, har ingen luftblære i kroppen, og må derfor være enorm for å bli registrert.

De som er godt kjent med bruken av sonar kan beregne størrelsen på objekter basert på tidligere erfaringer, og Darrell Lowrance som var del av Operation Deepscan estimerte at det sterkeste retursignalet var større enn en hai, men mindre enn en hval.

Jeg er sikker på at de fleste av oss er fornøyde med at Nessie er innenfor det området.

Ifølge en lokal legende er dette stedet der monsteret forsøkte å rømme, men det var for bratt og hun gled tilbake ned i dypet.

En ur dannes etter hundrevis av år med skiftende værforhold. Vann trenger seg inn i sprekkene i fjellveggen. Når dette vannet fryser til is, utvider det seg og sprenger steinen som da raser ned skråningen. Det er mange av disse formasjonene i høylandet. De kan være svært farlige da steinene lett kan løsne og rase videre nedover.

I 1985 plasserte monsterjegeren Steve Blackwell et stort bur i vannet her og brukte et nett med laks som agn.

Av sikkerhetshensyn skjedde det hele under oppsyn av The Loch Ness Project. Buret var en suksess i og med at det kapret et Vodka-selskap som sponsor, men de eneste monstrene som ble fanget var journalister på leting etter en god historie i agurknytt-sesongen!

Den heter Cherry Island, og er det som er kjent som en «crannog» – en kunstig øy som sannsynligvis ble bygget rundt Kristi tid. Tidlig på 1900-tallet brukte en av munkene fra Fort Augustus en av de første dykkerdraktene til å gå ned og studere konstruksjonen, som har et fundament bestående av trær lagt på tvers.

Den var bygget som et forsvarsverk. Enkelte av pikterne bygget hus på øyer som hadde gangbro til land. Ikke bare ga disse vern mot ville dyr og enkel tilgang til fiske, de var også veldig enkle å forsvare. Hvis fiender angrep, ville de finne det vanskelig å få tilgang og som oftest ville de kun stjele noen dyr og gå videre. Hvis det var en større styrke, ville gangbroen bli brent slik at fienden ikke fikk tilgang i det hele tatt.

Det finnes en rekke crannogs i Skottland, og flere har blitt undersøkt av arkeologer som har funnet trekull fra nedsenkede gangbroer – noe som viser at dette er en taktikk som har blitt brukt ved flere anledninger.

Da Caledoniakanalen ble bygget, ble vannivået hevet med to meter. Dette gjør at Cherry Island eroderes av bølger, og at den en dag vil synke ned i innsjøen.

Kanalen er i seg selv fascinerende, og når dere er kommet i land anbefaler vi en tur opp sluseanlegget for å få en følelse av denne fantastiske før-viktorianske konstruksjonen som ble til under regjeringstiden til Georg III og Georg IIII.

Den ble bygget mellom 1803 og 1822, er 60 engelske mil (95 km), går til en høyde på 150 fot over havet (45 m) og består av 39 sluser, 10 broer og 4 akvedukter. Bygningsingeniøren var Thomas Telford. Av kanalens lenge består nesten to tredjedeler av de naturlige innsjøene Loch Ness, Loch Oich og Loch Lochy.

Den ble bygget for å gi en trygg passasje gjennom Skottland. Skip kunne dermed unngå den mer hasardiøse ruten rundt nordenden av Skottland som var preget av dårlige værforhold og franske kaperfartøy.

Kort tid etter at kanalen ble åpnet gjorde byggingen av større dampskip at nytteverdien var begrenset, og det var fare for at den ville bli stengt. Den overlevde dette og flere andre forsøk på nedstengning, siste gang i 1990-årene, og er i dag et subsidiert og beskyttet kulturmonument.

Kanalen benyttes av kommersielle fartøyer, men er primært brukt av turistbåter, cabincruisere og lektere.

Hvis dere vil finne ut mer, så er det et kanalmuseum på høyre side av slusetrappene.

Dagens cruise er nå over. Vi vil om kort tid legge til ved fortøyningsplassen vår, og vi ber dere om å bli sittende til mannskapet gir beskjed.

Vi håper dere har hatt en fin og lærerik opplevelse, og setter pris på om dere anbefaler Royal Scot til andre dere møter i løpet av og etter ferien