Sonar er vårt eneste effektive verktøy for undervannssøk. Systemet sender pulserende lydbølger som, når de treffer noe i vannet, reflekteres tilbake og kan deretter tolkes.
Det er spesielt effektivt til å oppdage objekter som har annen tetthet enn vann. Innsjøens vegger reflekterer sterke signaler da disse er av stein, mens mudderbunnen gir svakere retursignal.
Luft reflekteres svært sterkt, mens kjøtt har nesten samme tetthet som vann og reflekteres svakt. Når man søker etter dyr med sonar, er det lungene i et pattedyr eller krypdyr, eller svømmeblæren i en fisk, som gir best retursignal.
Det er ikke mulig å fastsette størrelsen av et objekt ved hjelp av sonar, kun en styrke. Du tenker kanskje at de to er det samme, men det er ikke tilfelle. For eksempel vil en mann som svømmer gjennom lydbølgen med et pusteapparat reflektere veldig sterkt, men det er luften i masken og drakten hans som i hovedsak gir disse retursignalene.
Da Operation Deepscan i 1987 registrerte tre svært sterke retursignaler, var det ikke mulig å angi størrelsen fordi forskjellige dyr har varierende refleksjonsstyrke. En ål, for eksempel, har ingen luftblære i kroppen, og må derfor være enorm for å bli registrert.
De som er godt kjent med bruken av sonar kan beregne størrelsen på objekter basert på tidligere erfaringer, og Darrell Lowrance som var del av Operation Deepscan estimerte at det sterkeste retursignalet var større enn en hai, men mindre enn en hval.
Jeg er sikker på at de fleste av oss er fornøyde med at Nessie er innenfor det området.